So long, Winchester

My bags are almost ready, and in a few hours I am leaving camp. I cannot believe that I am actually going to meet my host family tomorrow, and even though that is SO exciting, I really do not want to leave camp. We have had so much fun over the last two weeks, and I am really going to miss these people so much. To begin with I think it will be a bit weird not waking up and then go have breakfast with fifty others, and I am probably even going to miss the creepy lady on the trays in the canteen. My bus leaves at 9 AM, so I should probably be sleeping now, but oh well. Tonight basically consisted of all the campers crying and hugging each other while the students who arrived yesterday was watching us like “what the heck”. Even though I have only known most of these people for two weeks, we really have bonded. Cannot wait to see everyone again at The Farewell Days next year! Going to camp is one of the best decisions I have made, and if you are thinking about doing an echange year with EF, I strongly recommend you to go to the Language and Culture Camp. 

I wrote this post last night, but I fell asleep while writing it, so now I am actually on the bus heading to Birmingham. There was a lot og hugs and crying today as well, and it was really sad to say goodbye to everyone.

Londooon

I går var vi på tur til London, og som 1 av 3 eller noe som aldri hadde vært der var jeg ganske spent. 09:15 satt vi i bussen på vei mot hovedstaden.
Måtte jo ta det obligatoriske bildet av big ben,

og ikke minst buckingham palace

(jeg tror i hvert fall dette er buckingham palace, gikk forbi sikkert fem andre bygninger jeg var sikker på var buckingham palace)

Etter at vi hadde gått lengre enn langt nok hadde vi to muligheter: shopping eller museum. Det var én som hadde skrevet seg opp på museum mens de andre femti ville shoppe, så jeg tror det ble til at alle shoppa til slutt. Utrolig nok kjøpte jeg bare en t-skjorte

😉

Gikk også inn og kjøpte en paraply fordi det begynte å regne, men da jeg kom ut igjen regna det ikke lenger. Været i England, ass.

Tror jeg har lagt på meg 10 kg allerede

På mandag hadde vi forresten sport som kveldsaktivtet og heldigvis gikk det ikke mer enn en time eller noe før jeg fant ut at jeg hadde på meg t-skjorta feil vei<3

Dette bildet har jeg stjålet fra facebooksida til EF så får håpe jeg ikke blir sendt hjem, men dette er i hvert fall meg og deler av laget mitt klare for litt fotball

Dere kan kanskje tenke dere at å bevege seg rundt i London med en gjeng på 50+ mennesker der man hele tiden må passe på at alle er med kan være litt tungvint, så jeg må nok ta meg en tur eller fem til for å få med meg alt.

17.08

Dag to på camp er gjennomført, og i går fikk Inger og jeg oss endelig noen venner. Vi gikk også ned til byen og tok lunsjen på McDonalds i går, så det kan man vel kalle en vellykket dag. Etter at vi hadde sett White Chicks med resten av campen, hadde Inger og jeg sandwich-og-kake-date på rommet med mat vi kjøpte på en kafé med verdens søteste ansatte som vi definitivt skal tilbake til i dag. Fortsatt litt overveldet over at folk faktisk kan være så hyggelige. Way to go, Norge.

Her prøver Inger å beskytte seg mot regnet.

Date ❤ Sengetøyet ❤

Nå er jeg sykt klar for tre timer english class på morrakvisten. Lenge leve iphone 4-kvalitet

Winchester

Hei! Tenkte det var på tide med en liten oppdatering etter at jeg endelig ankom England i går. Vi kom frem til University of Winchester klokken elleve i går kveld etter å ha ventet på Heathrow i over tre timer. Det skal riktignok sies at ventetiden ikke var helt uutholdelig da, ettersom det var to kjekke unge menn som møtte oss på flyplassen. Litt før klokken ti kom endelig resten av studentene som skulle med den samme bussen som oss, og vi måtte dessverre forlate de unge herremennene som hadde “passet på oss”. En drøy time senere var vi endelig på University of Winchester. Vi hentet bagasjen vår og fikk utdelt nøkler til rommene våre. Jeg klarte selvfølgelig å blande nummeret på bygningen og nummeret på rommet, så jeg skjønte fint lite da nøkkelen ikke passet i døra. Heldigvis var det noen oppegående italienere i gangen akkurat da som skjønte hva jeg hadde gjort feil, så da var det bare å komme seg ut på leiting etter det riktige bygningen. Da jeg endelig hadde kommet meg inn i bygning to og funnet ut at rom syv lå i andre etasje, var det bare å slepe med seg kofferten opp trappa og endelig låse opp døra til det forhåpentligvis riktige rommet. Svett og sliten klarte jeg endelig å få kommet meg inn og skrudd på lyset. Ikke at det hjalp så mye da, tror den lampa har sett bedre dager. Veldig mye mer skjedde det ikke i går, for jeg var bare veldig klar for å sove.

Dagen i dag startet med at jeg sto opp 07:40 for å møte opp ute 08:20 før vi skulle gå ned til spisesalen og klasseromsbygningene som ligger 5-10 minutter unna der vi sover. Etter frokost var vi på et velkomstmøte hvor vi fikk informasjon om campen og utvekslingsåret. Etter det tok vi en “placement test” for å se hvilken klasse vi skulle være i, sånn at engelsknivået skulle være noenlunde likt på de som kom i samme klasse. Etter det hadde vi pause i litt over to timer hvor vi bare slappa av i wifi-rommet(<3), før vi møttes igjen klokken to før vi skulle gå ned til Winchester. Det er veldig fint her i Winchester, så vi fikk både shoppa, sett litt og spist gourmetpizza før vi dro tilbake til campen. Akkurat nå er det pause mellom middagen og kveldsaktiviteter som begynner om ti minutter, så får vel avslutte dette innlegget nå. 

Kort oppsummert: Har det veldig bra, sola skinner, kjekke gutter med fine aksenter, fine bygninger og grei mat. 

 

Preparations

Føler endelig at ting begynner å falle på plass, samtidig som jeg aldri har vært så stressa som det jeg er nå. Er fortsatt noen ting som må ordnes, og tviler på at jeg klarer å slappe av før jeg har alt under kontroll. Har fått flybillettene, kjøpt deler av gaven til vertsfamilien og dagene består for det mest av pakking, rydding, pakking og pakking. Nå begynner det å gå opp for meg at jeg faktisk reiser om 6(!!) dager. Det er flere som har spurt meg om jeg gruer meg, men jeg må helt ærlig si at det gjør jeg ikke. Jeg vet at jeg kanskje burde ha blandede følelser om å reise, men for øyeblikket har jeg bare plass til at jeg gleder meg så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg (hvis man ser bort i fra at jeg er dritstressa da). Men det kommer nok snikende innpå meg, så det er meget sannsynlig at du kommer over et tårevrak hvis du tilfeldigvis befinner deg på Gardermoen 15. august.